Helsepolitisk

Når noen rammes av sykdom eller skade har folk tillit til at helsevesenet har kompetanse til å stille riktig diagnose, og gi riktig behandling. De fleste opplever heldigvis at helsevesenet er tilliten verdig. På de fleste områder vil pasientene møte profesjonelle fagmiljøer, som  setter sin ære i å gi best mulig behandling, og som fungerer som talsmenn for pasientene når det gjelder prioriteringer og bevilgninger til forskning eller nytt utstyr. Når det gjelder skader generelt, så er prioriteringen enkel. De som har de alvorligste skadene må vurderes og behandles først. På de fleste helseområder går derfor utviklingen framover. Det finnes   pasientorganisasjoner for de fleste sykdommer og skadegrupper. Fordi de medisinsk faglige problemene blir godt ivaretatt  av engasjerte spesialister, kan pasientorganisasjonene prioritere tid og ressurser på likemannsarbeid og sosiale tiltak for medlemmene.

For folk med nakkeskader er situasjonen en annen. For oss finnes ingen rutiner eller retningslinjer for diagnostikk og behandling, og det finnes ingen vilje til å ta i bruk bildediagnostikk som kan skille noen av de alvorligste skadene, fra lette skader som leger seg selv . Det finnes heller ingen fagmiljøer eller forskere som vil gå inn i det «minefeltet» som alvorlige nakkeskader representerer.

I tillegg til å være en vanlig pasientorganisasjon har Nakkeforbundet derfor en uhyre viktig oppgave med å synliggjøre, beskrive  og forklare de rent medisinske/anatomiske forholdene  som fører til de omfattende smertene og symptomene vi sliter med. Der andre pasientorganisasjoner kan stole på aktive og dyktige fagfolk, må vi selv gjøre jobben.  Arbeidet må rettes mot helsemyndighetene (Departement, Direktorat og Helsetilsyn) og mot helsepolitikerne. Vi må også være aktive i helsepolitiske debatter i media, og fremme våre krav i alle de fora som vi har tilgang til. I første omgang må Nakkeforbundet ta kontakt med Helsedirektoratet for å en plass i referansegruppen til strakstiltaket for TMD- pasienter på Haukeland . Denne posisjonen må brukes til påpeke at prosjektet har en åpenbar svakhet ved at  TMD- pasienter, som også har nakkesmerter, ikke blir diagnostisert for mulige nakkeskader. Nakkeforbundet er alene om å ha utredet den nevro -anatomiske forbindelsen mellom nakke og ansikt/kjeve. Eksistensen av denne forbindelsen gjør  det direkte uansvarlig å utføre eventuelle inngrep i kjeven, før spørsmålet om alvorlig nakkeskade er avklart. Ved sluttevalueringen av TMD- prosjektet må Nakkeforbundet fremme krav om at det etableres et diagnostisk senter for nakkeskader, som et tilbud både til til nakkeskadde og TMD- pasienter. Etableringen av et slikt senter forutsetter at man tar i bruk dynamisk /funksjonell billeddiagnostikk som fMRI, fCT, DMX, eller upright MRI,  slik at mulig instabilitet kan avdekkes som unormal/abnorm bevegelse i ett eller flere ledd.

Det er viktig å vite at nakkeskader i de  fleste tilfeller dreier seg om bløtdelskader i muskel og skjelettsystemet, som leddbånd og muskulatur. Det er i første rekke alvorlige leddbåndskader som blir oversett/ignorert. En viktig årsak til dette er at spesialistansvaret for nakkeskader har vært overlatt til nevrologer. Nevrologer har kompetanse på nervesystemet, men ikke på skader i muskel og skjelettsystemet. Dette betyr at vi har vært overlatt til en spesialistgruppe som ikke er spesialister på våre skader. Den spesialistgruppen som kan noe om ledd og leddbåndskader er ortopedene. Deres spesialistansvar slutter imidlertid der nakken begynner. Vi må derfor jobbe for at ortoped, optometrist (øyelege)  og behandlere som manuell- terapeuter må være med i  tverrfaglige team for å få bekreftet/ avkreftet om det foreligger alvorlige nakkeskader.

Leddbånd har som hovedoppgave å stabilisere alle ledd i kroppen innenfor gitte grenser.   De fleste har opplevd å forstue en ankel, ett håndledd eller ett kne. Ved forstuing blir leddbånd strukket mot, eller litt  over, disse grensene, med smerte og hevelse som resultat. Denne type skade leger seg selv i løpet av noen uker. Det samme skjer også i nakken, og rundt 90% av alle nakkeskader er lette skader som vil også lege seg selv. ICD-10 diagnosen heter :  S.13.4 Forstuing og forstrekning i cervicalkolumna – Nakkeslengskade                          Begrepet nakkesleng eller whiplash er klart definert som de to letteste gradene av nakkeskader. Leddbånd kan tåle kraftige drag, men ved plutselige, uventete rykk kan leddbånd slites av, delvis eller helt . Når dette inntreffer mister leddet sin stabilitet, og blir «slarkete» eller instabilt. Slike skader leger ikke seg selv, men medfører kroniske problemer. Det dreier seg nakkeskade av alvorligste grad .

Det første som skjer ved denne type skade  er at det selvstyrte (autonome) nervesystemet aktiverer muskulaturen i området, slik at den indre instabiliteten blir kompensert med muskulære kramper. Over tid vil kroppen også prøve å stive av instabile ledd, ved ny beinvekst i området, slik at leddene vokser sammen. I norsk helsevesen blir dette betegnet som degenerative forandringer, og forklart som aldersbetingete forandringer. Dette er i  mange tilfeller klart misvisende. Slike endringer er langt oftere en seinfølge av alvorlig nakkeskade.

På tross av at nakken er kroppens mest sårbare kroppsdel, så finnes ingen faste og pålitelige rutiner for å  skille mellom lette skader som leger seg selv, og alvorlige skader som kan føre til kroniske smerter og invaliditet. Det finnes ingen fagmiljøer eller forskningsmiljøer som er opptatt av å gjøre noe med disse uholdbare tilstandene. Resultatet av denne neglisjeringen, er at nakkeslengbegrepet blir benyttet på alle typer skader – også de alvorligste. På bakgrunn av erklæringer fra medisinsk «sakkyndige» har  Høyesterett fra 1996 avsagt dom i en rekke saker, og gjennom dette etablert en rettspraksis som går ut på at alle nakkeskadde kun har pådratt seg en nakkeslengskade. Altså en skade som ikke kan være årsaken til den skaddes plager. Det er en realitet at Høyesterett har etablert vanlig rettspraksis, uten at man gjennom 20 år har fått seg forelagt en eneste sak, hvor sakkyndige gjennom adekvat diagnostikk har utelukket at det foreligger alvorlige nakkeskade og instabilitet, og at det  derfor må dreie seg om en lettere nakkeslengskade De sakkyndige har gjort sitt beste  for å unngå har vært tema.

Vårt krav er at begrepet nakkesleng/whiplash ikke skal kunne brukes, før alvorlige skader er utelukket gjennom adekvat diagnostikk. Det er jo et rimelig krav, men realiteten av å innfri kravet er at alle dommene i Høyesterett da måtte revurderes/omgjøres . Det sier noe om hvilke maktbastioner vi har som motstandere

De sakkyndige medlemmene av Legeforeningen har uten tvil  et stort ansvar for disse  rettsløse tilstandene. Rettspraksis har også slått direkte inn i kravene til kompetanse for alle de 45 forskjellige legespesialistutdannelsene som finnes i norsk helsevesen. Ett av de obligatoriske emnene som spesialistene skal gjennom, dreier seg nettopp om vurdering av nakkeslengskade i en Høyesterettssak. Av dette skal alle nye legespesialister lære at nakkeskade er synonymt med nakkeslengskade, og at alle slike skader er lette og forbigående.

Etter mange møter med Helsedirektoratet, Helse – og omsorgsdepartementet og helsepolitikere kan vi slå fast at  Nakkeforbundet har langt bedre kompetanse på våre skader, enn noen av de «spesialistene» som brukes som sannhetsvitner av helsebyråkratiet.